Bretur til Jostedalen!

Turen denne gangen gikk til Jostedalen sammen med B2 Friluftsliv, og det var klart for breundervisning fra mandag 19. til fredag 23.september 2011. Vi var innlosjert på Jostedalen Camping, og tok dagsturer til Nigardsbreen og Tuftebreen. Kjempeflotte turer på noen av utløpsbreene til Jostedalsbreen, og føler jeg sitter igjen med masse ny læring og flotte og lærerike minner. Etter denne turen vil jeg ta for meg stegjernsteknikk, og fortelle litt om forskjellige teknikker og når man bruker de ulike teknikkene.

Skal du gå i bratt terreng og på isrygger i sprekkområder på bre, bør du bruke stegjern. Skal du derimot bare bevege deg i enkelt terreng med mye flat is uten de altfor store sprekkene er det ikke nødvendig med stegjern hvis du har stive støvler med profilerte såler. Stegjern er skarpe og bør legges i stegjernsposer for å beskytte resten av innholdet i sekken på vei inn til breen. Når du skal bruke stegjernene kan det også være lurt å bruke gamasjer for å hindre at du tråkker på eller ødelegger buksebena med stegjernene. Med tanke på stegjernsgange kan du tenke at du må gå litt bredere enn hva du gjør til vanlig, dette for å ikke snuble i stegjernene. Du må aldri løpe eller gjøre raske ukontrollerte bevegelser når du er på isen. Med stegjern på beina og gjerne en isøks i den ene hånda kan dette utgjøre en fare for deg selv, men også for de rundt deg (Haslene, 2008; 67).

På is skiller vi mellom å bruke fransk teknikk og fronttaggteknikk. Hvilken av de to teknikkene vi bruker avhenger av bakkens bratthet, isforhold og dine tekniske ferdigheter. Fransk teknikk er den letteste og mest effektive metoden å bevege seg på når isen ikke er alt for bratt, Mens fronttaggteknikk benyttes når isen er brattere og stiller større krav til rytme og balanse (Haslene, 2008; 67).

I følge Haslene (2008) går fransk teknikk ut på å ha så mange som mulig av taggene inn i isen ved hvert steg. Dette betyr at du ikke må kante stegjernene slik det er naturlig å gjøre når du går med støvler i bratt terreng (se bildet til høyre). Du må istede vri eller bøye ankelen slik at alle taggene kommer ned i isen. Etter hvert som isen blir brattere blir det vanskelig å gå rett opp på grunn av begrensninger i ankelleddet. Du må derfor gradvis begynne å gå sidelengst og la først den laveste foten peke ned den veien isen heller, fordi ankelen er mer bøyelig den veien. En annen måte å bevege seg på er å gå baklengst oppover hvis isen er bratt, og på denne måten få mange av stegjernstaggene ned i isen. For å få flest mulig av taggene ned i isen må du både vri hofte og kne utover og la føttene peke i fallretningen (Haslene, 2008; Line, 2010).

Fronttaggteknikk brukes når isen blir for bratt til at du kan bruke fransk teknikk (vanligvis 45 grader eller brattere), når isen er for hard eller det ikke finnes naturlige trinn i isen hvor du kan sette foten (se bildet til venstre). Denne teknikken er vesentlig mer usikker enn om du bruker fransk teknikk og har alle taggene ned i isen. Teknikken er effektiv i situasjoner hvor du må passere et ganske bratt parti som krever få og raske  flytt. I stede for å bruke masse tid på å hugge trinn, kan du ved bruk av fronttaggteknikken spare tid. Men er isen bratt over en lengre strekning kan det være lurt å bruke sikringsmidler, for eksempel en isskrue (Haslene, 2008; Line, 2010).

Da håper jeg at du lærte litt av dette innlegget om stegjernsteknikk som jeg har skrevet. God stegjernsteknikk er ikke noe som kommer av seg selv, det må øves på og vedlikeholdes! Andre tema vi gikk gjennom på breturen, i tillegg til stegjernsteknikk, var blant annet alpine farer, brehistorie og kameratredning.

Neste tur blir i uke 41, friluftslivstur med studentene som går friluftsliv 1. og 3.året, der de eldste har ansvaret for turen. Gleder meg til å bli kjent med studentene på de andre årstrinnene, og håper vi lærer masse av hverandre! Så da er det bare å vente på et nytt innlegg! :-)


Kilder:

Haslene, S. (2008). Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport

Lines friluftslivsblogg (2010). Stegjernsteknikk.
Tilgjengelig på http://friluftsline.blogspot.com/2010/11/stegjernsteknikk.html. Besøkt 4.oktober 2011

6-dagers tur!

Da var det klart for en ny tur med klassen min, B2 Friluftsliv, denne turen skulle egentlig vare i 7 dager, men vi avsluttet turen en dag tidligere så vi kunne være med på sopptur arrangert av DNT. Men vi var på tur fra mandag 5. til og med lørdag 10.september, turen startet med en busstur fra Sogndal til Grinde, der vi tok på oss sekkene og begynte å gå. De tre første dagene var hele klassen samlet og sammen med veiledere, men på onsdags formiddag var det klart for å fortsette turen i mindre grupper. Min gruppe, som besto av meg, Tale og Andreas hadde planlagt en heidundranes tur, men på grunn av dårlig vær måtte vi planlegge en ny og litt lettere tur (Mytting og Bischoff, 2008).  Men på grunn av mine ..... ........ fjellsko måtte vi legge om ruta igjen, og det endte med at vi gikk nedover Henjadalen og til Leikanger. Etter denne turen vil jeg ta for meg ett emne som jeg forteller litt mer om, og det er fjellets inndeling i soner, nærmere bestemt lavalpin sone, mellomalpin sone og høyalpin sone.

Lavalpin sone starter der fjellbjørkeskogen slutter, og går så langt opp som til der sammenhengende blåbærvegetasjon og vierkratt tar slutt. Det er vanskelig å sette en grense for hvor lavalpin sonen starter og slutter, det samme for mellomalpin og høyalpin sone, med et tall for meter over havet. Dette fordi det varierer veldig i forhold til hvilke steder du er, lavalpin sone starter ikke samme plass i Alpene som det gjør til fjells her hjemme. Men et ca. tall kan være at den lavalpine sonen går til ca. 1600-1700 moh. i Sør-Norge og ca. 1100-1300 moh. i Nord-Norge. Den lavalpine sonen domineres av vier på fuktige steder og dvergbjørk og lyng der heiene er tørrere. Man kan også finne skogstorkenebb, tyrihjelm, engsoleie og fjelltistel for å nevne noen blomster (Kristoffersen, 2007; 17).

Mellomalpin sone starter der lavalpin sone slutter, nemlig der hvor blåbærlyngen gir opp.
Hvor den mellomalpine sonen slutter er noe uklart, men man kan si at der den sammenhengende vegetasjonen opphører, kommer man over til den høyalpine sonen.  I den mellomalpine sonen finner vi igjen mange av de plantene som vokser i lavalpin sone, men vegetasjonen vil være mer glissen. Planter som blåbær (selvfølgelig!), dvergbjørk og de store vierne er borte, men vi kan finne dverggråurt, dvergmjølke, brearve, dvergsoleie og musøre, som er vårt minste tre (Kristoffersen, 2007 (18); Ohren, 2008).

Som Kristoffersen (2007; 19) skriver så starter den høyalpine sonen der sammenhengende vegetasjon uteblir, i Sør-Norge på ca. 1600-1700 moh. og i Nord-Norge ca. 800 moh. Den høyalpine sonen domineres av snø, is, ur og blokkmark. Men blant snø og is kan du finne noen blomster også, blant annet issoleie, snøsoleie, fjellvalmue, skredarve, rosekarse og aurskrinneblom.

Dette var soneinndelingen i fjellet! Håper du lærte noe av dette, og at du kommer til å tenke over at du beveger deg fra lavalpin sone og over til mellomalpin sone der blåbærlyngen gir opp neste gang du er på fjelltur! Andre tema vi fokuserte på under fjellturen, i tillegg til soneinndelingen, var blomster, mose og lav vi fant på veien og deres historie, og generelt friluftsliv, som å tenne bål, sette opp telt og å lage mat ute i naturen.

Nå er det klart for en uke på skolen før det igjen er ut på nye eventyr. Lurer du på hvor neste tur går, så må du følge med her og vente på neste innlegg!
Over og ut, så snakkes vi snart igjen!:-)


Kilder:

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Vigmostad & Bjørke

Mytting, I. og Bischoff, A. (2008). På rett veg. Friluftsliv. Gyldendal.

Kristel Ohren (2008). Fjellet som økosystem. Tilgjengelig på http://www.daria.no/skole/?tekst=9897. Besøkt 18.september 2011

Kanotur!

Jeg rakk så vidt å hilse på resten av klassen og å finne klasserommet vårt, før det var ut på tur! Første skoledag var mandag 22.august, og på tirsdag var det klart for 3-dagers kanotur! Så det var bare å finne fram sovepose, liggeunderlag og alt annet turutstyr, og begynne å pakke sekken! Turen varte fra tirsdag 23. til torsdag 25.august. Vi, B2 Friluftsliv, kjørte fra Sogndal til Kaupanger, nærmere bestemt Amlabukta der kanoene lå og ventet på oss! Når vi hadde fått lastet opp alt vi hadde med oss i kanoene padlet vi av sted til leirplassen som var på Holm! Vi ordnet leir, drev med kameraredning og livredning, før det ble middag og senere leggetid. Onsdagen padlet vi til Tingastad, for deretter å ta føttene i bruk til vi kom opp til Haukåsen og gården som ble brukt til Farmen i 2004. Resten av dagen ble brukt til padling "hjem" til leiren, middagslaging og sosiale aktiviteter! Torsdag var hjemreisedag, men før det tok vi en tur ut i det ikke alt for varme vannet og drev med litt mer kameratredning i kano!

Dette var den første turen med den nye klassen, og en kjekk måte å bli kjent med hverandre på. Andre mål for turen, i tillegg til det å bli bedre kjent, var å bli mer erfaren i basisferdigheter i friluftsliv, trivsel ute uten telt, bli bedre og tryggere på å bruke kano som fremkomstmiddel, bli trygg på sikkerhet knyttet til vann og kano samt å friske opp førstehjelpskunnskapene.

Jeg vil ta for meg ett tema fra kanoturen som jeg vil fortelle litt mer om, og det jeg har valgt er kameratredning i kano.

Kameratredning i kano vil si at det er en kano som har veltet, og så skal en annen kano hjelpe til med å tømme kanoen for vann, og sette den på vannet igjen, samt hjelpe de uheldige med å komme seg opp i kanoen igjen. Vi var to og to kanoer som samarbeidet. Den ene kanoen skulle velte, også skulle de to personene i den andre hjelpe til med å tømme kanoen for vann og få den på vannet igjen. For meg var dette noe helt nytt, jeg hadde aldri prøvd å padle kano før og dermed heller ikke prøvd å hjelpe noen som hadde veltet!

Etter at kanoen har veltet føres den 90 grader midtskips mot redningskanoen og dras opp av vannet og tvers over redningskanoen, kanoen legges med kjølen opp. Personene som er ut i vannet hjelper til, den ene stabiliserer redningskanoen ved å henge seg fast på den ene enden. Den andre personen hjelper til å løfte kanoen som velta opp over redningskanoen, etterpå gjør han som den første personen, henger seg fast på den andre siden av kanoen enn førstemann, for å hjelpe til å stabilisere redningskanoen ytterligere. Deretter prøver personene i redningskanoen å tømme kanoen for mest mulig vann, ved å løfte kanoen fra side til side slik at vannet kommer ut. Når dette er gjort, snur de kanoen og fører den ut i vannet igjen. For å hjelpe de som skal komme seg opp i kanoen legges kanoene side om side, slik at de som skal komme seg oppi kan løfte seg opp ved å holde ei hånd på hver av kanoene. Redningspersonene hjelper til å stabilisere den velta kanoen ved å bruke padleårene, de plasserer padlebladet under kanten på innsiden av den andre kanoen, mens personene prøver å komme seg opp i kanoen (Fossheim, 2005).

Det jeg sitter igjen med etter kameratredningen i kano er at det var veldig nyttig å faktisk prøve det selv, ikke bare få høre hvordan det skal gjøres. Vi var kanskje litt heldige med været og føret, oppholdsvær og vindstille, når vi gjennomførte redningen, kan ikke regne med at det blir slik hvis det er en ordentlig velt som skjer. I tillegg hadde vi ikke med noe baggasje i kanoene da vi veltet, så trengte ikke å tenke på å få den i noen av de andre kanoene. Men alt i alt greit å få prøve det, man vet jo aldri når man får bruk for det!

Alt i alt gikk turen bra, fikk prøvd masse nytt og ble bedre kjent med de jeg har havnet i klasse med! Neste tur starter allerede på mandag, så det er bare å glede seg til et nytt innlegg! :-)

Kilde:

Fossheim, K. (2005). Naturskole Kano, Temahefte fra Midt-Agder friluftsråd
Tilgjengelig på http://www.midtagder-friluft.no/attach?page=Filer%2FMAF+-+Kano+Temahefte.pdf. Besøkt 1.september 2011