Skitur på Jostedalsbreen! :-D

Lodalskåpa

Siste tur for oss på B2 Friluftsliv var skitur på Jostedalsbreen. Turen varte i 3 dager, fra 22. til 24.mai. Vi startet med en busstur inn til Jostedalen, før vi tok på oss skiene når vi kom til Stordalen. Første dag gikk vi innover Stordalen, opp Lodalsbreen og Småttene før vi tok camp ved Ståleskaret. Dag 2 besto av tur opp til Lodalskåpa og Brenibba, begge topper over 2000 meter, deretter fortsatte vi videre sørvest-over over breen, før vi tok camp ved Høgste Breakulen. Siste dag gikk vi mot Vetledalsbreen, rente ned der og fortsatte ned Røykjedal til vi kom til Snøtun, der bussen skulle komme å hente oss. Kort oppsummert kan vi si at vi hadde tre-dagers skitur med kjempefint vær.

Etter denne turen vil jeg ta for meg bresprekker som tema for blogginnlegget. Vi gikk på snødekt bre, så vi ser ikke sprekkene like godt som vi ville ha gjort hvis det har vært snakk om en isbre. I området hvor vi gikk var det et tykt og godt lag med snø. I områder som derimot har et svakt snølag, og det er fare for å falle ned i bresprekkene, er det viktig å på forhånd kunne nok om breer til å vite i hvilken retning sprekkene går, og legge opp marsjrute og sikringsteknikk etter dette (Haslene, 2008).

Bresprekker blir delt inn i tre hovedgrupper. Randsprekker oppstår langs kantene på breen, der hvor breen har mer friksjon mot fjellet. Dermed oppstår store strekkspenninger som gir sprekker oppover og innover breen. Etter hvert vil sprekkene følge ismassene nedover, raskest inn mot midten av breen, og sprekkene dreies nedover samtidig som de lukkes. Etter hvert vil nye sprekker dannes på tvers av de gamle (Haslene, 2008).

Tverrsprekker dannes når breen får et brattere fall. Isen i fallet får større hastighet og knekker fra isen på oversiden. Tverrsprekkene er ofte større og bredere enn randsprekkene, og det er ofte høydeforskjell mellom iskanten på hver side, noe som kan gjøre dem vanskelige å krysse (Haslene, 2008). I de partiene vi antok at det var tverrsprekker valgte vi å gå bratt, altså rett over de eventuelle tverrsprekkene.

Lengdesprekker oppstår ved utvidelse av dalen der breen ligger eller hvis det ligger en langsgående fjellrygg under breen. Lengdesprekkene dannes i breens bevegelsesretning (Haslene, 2008).

Planlegger man å gjenta fjorårets bretur med en ny tur i år, vil turene bli ulike, to turer i samme område vil sjelden bli helt like. Størrelsen på sprekkene og antallet i et område varierer. I perioder hvor breen er i vekst eller har vokst i noen år, øker bevegelsen og dermed sprekkfaren. Motsatt vil år med negativ massebalanse etter hvert føre til færre sprekker. Det er viktig med kunnskap om breens massebalanse de siste årene, kombinert med viten om snø og værforhold det siste året, for å vurdere framkommelighet og sikkerhet på breen (Haslene, 2008).

Dermed var siste tur for oss B2-studenter over. Dette året har vi vært på mange fine turer, både med kano, til fots og på ski. Nå er det bare å se framover til et nytt og spennende skoleår, og forhåpenligvis er det mange fine turer som venter oss! :-)


Kilder:

Haslene, S. (2008). Brelære. Breboka - håndbok i brevandring. DNT Fjellsport.

Hurrungane!

Foto: O.I. Heidarsdottir

Da var det dags for tur til Hurrungane. Kalenderen viste 2.-4.mai, og værmeldingen viste sol og godvær. Vi hadde camp ved inngangen til Ringsdalen, og dagene ble brukt til tur opp til Store Ringstind og noen andre topper i området, samt redning.
Etter denne turen vil jeg ta for meg GPS som tema for blogginnlegget.

Systemet rundt GPS er basert på 24 satellitter i kretsløp rundt jordkloden. Satellittene sender radiosignaler ned til jorda med informasjon om deres hastighet og posisjon. Disse signalene oppfattes av GPS-mottakerne, og i disse instrumentene beregnes posisjonen til mottakerne på jorda. De nyeste GPSene har en nøyaktighet på ca. 15 meter (Bursell, 2004).

GPSen er for mange et verdifullt sikkerhetssystem. Du kan til en hver tid finne ut hvor du er, så nå er det slutt på å gå seg vill! Selv om været skyer til og det blir tåkete vil GPSen finne posisjonen du har nå, samt lede deg trygt hjem. Er du på tur i øde områder og/eller under ekstreme værforhold kan GPSen være den avgjørende faktoren for at du kommer deg velberget hjem. (Bursell, 2004). Så å bruke penger på å kjøpe seg en GPS er en god investering, hvis du er mye ute på tur.

En ting du kan bruke GPSen til, er som sagt, å finne ut hvor du er. Men den har flere funksjoner, blant annet kan du lagre posisjoner underveis på turen, kun med noen få tastetrykk. Slike lagrede posisjoner kalles på "GPS-språket" waypoints. Eksempelvis hvis du planlegger en dagstur, kan du legge inn et waypoint ved startsted og videre på noen nøkkelpunkter langs veien du går, for deretter å gå samme rute tilbake, bare ved å følge GPSen. Dette er en spesielt hjelpsom funksjon hvis det er dårlig vær. Så det skal i utgangspunktet ikke gå an å gå seg vill når man har en GPS, men hvis all orientering baserer seg på den, kan det likevel gå galt. Veiviseren på GPSen viser nemlig en rett linje som skal følges til målet, og denne linjen kan gå over innsjøer, myrer og stupbratte fjellsider (Bursell, 2004). Så med andre ord er det viktig at du løfter hodet og ser rundt deg av og til, ikke bare ha øynene fokusert på GPSen.

Men uansett hvor god GPS du har, ta alltid med kart og kompass. GPSen kan gå tom for batteri eller den kan ødelegges på turen, støte mot stein, mistes i vannet eller tråkkes på. Og det er ikke nok med å ha med kart og kompass, man må kunne å bruke det også. Å kombinere bruken av de to navigasjonsmetodene er den beste måten å finne fram på. Mange bruker kart og kompass til å finne retningen de skal gå, men har med GPSen som en ekstra sikkerhet. Hvis man er usikker på hvor man er på kartet kan man bare slå på GPSen, og den gir deg svaret. GPS er også mye brukt under krevende situasjoner, for eksempel hvis været er dårlig. Men for å få utbytte av å ha en GPS må man kunne å bruke den skikkelig. God trening får du dersom du venner deg til å først bruke kartet, for deretter å sjekke GPSen om det stemmer overens med det du fant ut på kartet (Bursell, 2004).

Det er ingen tvil om at GPS-teknologien er kommet for å bli. Selv om utviklingen går i retning av mer presise mottakere og mer detaljerte elektroniske kart, vil det likevel ta en god stund før kart og kompass blir museumsgjenstander (Bursell, 2004). Og en ting som ikke kan sies for ofte; kart og kompass skal alltid være med - enten du har GPS eller ikke!

Da var nok en tur med B2 friluftslivklassen over og forbi. Neste, og siste tur for året, blir skitur på Jostedalsbreen i midten/slutten av mai, så det er bare å glede seg til et nytt innlegg. Hva kommer det innlegget til å handle om tro? Det er bare å vente å se! ;-)


Kilder:

Bursell, A. (2004). GPS. Friluftsliv - under åpen himmel året rundt. Landbruksforlaget.

Egenferd! :-D



Foto: T. Ivarhus

Neste tur for B2 Friluftsliv var egenferd. Min ferd gikk til Hardangervidda sammen med Tale og Vilde. Vi startet ved Dyranut fredag 23.mars og kom fram til Røldal tirsdag 27.mars.Vi gikk fra Dyranut mot Stigstuv, og tok første camp litt forbi DNT-hytta ved Stigstuv. Dag 2 gikk vi fra Stigstuv og litt forbi Sandhaug før vi slo opp teltet og la oss til for en god natts søvn. Dagsetappen 3.dag gikk til Litlos. Fra Litlos gikk vi til enden av Vivassvatnet, hvor vi campet. Siste dagsetappen besto av å komme over Vivassvatnet og ned til Røldal. Været besto av sol og skyfri himmel så og si fra morgen til kveld alle dagene, så det skal vi absolutt ikke klage på. Kort oppsummert vil jeg si at dette var en kjempefin tur med trivelige og motiverte turkamerater.

Etter denne turen velger jeg turplanlegging som tema for blogginnlegget. Dette var den første turen på studiet som vi skulle planlegge helt for oss selv. Rammene for turen var at den skulle være på fjellski, minst 5 dager og gruppene skulle være på 2-4 personer. Lengre ferder i vinterskogen eller på vinterfjellet krever ferdplanlegging (Horgen, 2008).Vi startet med å komme med forslag på hvor vi ville på ferd, og vips så var gruppene lagd. Jeg, Tale og Vilde ville alle legge egenferden til Hardangervidda. Dermed var det bare å gå i gang med ferdplanleggingen.

Foto: T. Ivarhus

Når vi planla ferden vår planla vi en A-plan, en B-plan og en Kriseplan. A-planen er selve ferdplanen, men når man skal planlegge en ferd er det viktig å planlegge en B-plan også, i tilfelle A-planen ikke lar seg gjennomføre. Av B-planen skal det fremgå mulige justeringer som følge av endrede forutsetninger underveis. Kriseplanen skal sikre at vi har en beredskap i forhold til uhell og ulykker som kan inntreffe (Horgen, 2008).

Av plan A skal det fremkomme startsted, veivalg, leirplasser og endepunkt for turen. Man kan godt sette opp en plan for hver dag for å få dette oversiktlig. Denne planen skal inneholde startsted, dagens rute, dagens læringstemaer og valg av overnattingsform for natten. Det er viktig å sette opp en realistisk dagsplan, der man tar hensyn til den gruppen man er på tur med og alles forutsetninger. En gruppe er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Dersom man har fordelt oppgaver og ansvar dag for dag, bør dette også komme fram i A-planen. Til slutt bør A-planen inneholde en oversikt over hvilket utstyr og hva slags mat gruppen skal ha med seg. Det viktigste i denne sammenhengen er fellesutstyr, reparasjons- og førstehjelpsutstyr, samt mat og brensel. Har gruppemedlemmene liten erfaring fra turer som varer i flere dager kan det også være lurt å lage en personlig mat- og utstyrsliste (Horgen, 2008).

Plan B skal inneholde alternative veivalg, alternative leirplasser og alternativt endepunkt for ferden. Det bør også fremgå mulige justeringer av læringstemaer og overnattingsformer (Horgen, 2008). For eksempel hvis en del av A-planen er å se på og finne ut mer om stjernebilder en kveld, og det er overskyet, er det kjekt å ha en plan B i bakhode og vite hva man kan gjøre istede. Et annet eksempel kan være at det er planlagt overnatting i snøhule en av nettene, men at snøen som er på stedet ikke egner seg til å lage snøhule. Har man da arbeidet godt med B-planen, og tenkt over denne situasjonen på forhånd, og dermed funnet en fin plass man kan slå opp teltet istede.

Foto: T. Ivarhus

Det er viktig at man har en skikkelig kriseplan, for man vet aldri når uhellet er ute. Av kriseplanen bør det fremgå hva man gjør hvis en av deltakerne skader seg. Man bør vite hvor man kan søke nødly, vite om det er noen betjente turisthytter i nærheten og om det er bebyggelse i nærheten hvor det er tilgang til fast telefon. Kriseplanen bør også inneholde veivalg ut av området for å tilkalle hjelp eller for å avbryte turen tidligere enn planlagt (Horgen, 2008).

Så tenk på dette neste gang du planlegger en ferd, uansett om det er en ferd i ditt nærområde eller du planlegger en ferd et annet sted, en god ferdplan er alltid god å ha!
Neste tur for oss B2-studenter er 3-dagers tur til Hurrungane i starten av mai. Så neste innlegg kommer etter den turen! :-)


Kilder:

Horgen, A (2008). Ferdråd og planlegging. Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget.