Klatring på Kvam! :-)

Første "tur" for oss B3-studentene på friluftsliv i år var med temaet klatring. Turen skulle egentlig gå til Hemsedal/Gol, men på grunn av været som var meldt, ble det heller 4 dager med klatring på klatrefeltet Kvam, ca. et kvarters sykkeltur fra Sogndal. Været holdt seg for det meste oppholds, så det ble fine dager med masse klatring, rappellering og lærerike stunder. Temaet jeg har valgt for dette blogginnlegget er å se på og fortelle litt om klatretauet, dets funksjon, de ulike typene som finnes samt hvordan ta godt vare på det.

Foto: A. Brødreskift

Tauets viktigste funksjon er å sikre mot fall. I tillegg brukes tauet aktivt ved nedfiring og rappellering, og må tåle trykket det blir utsatt for. Nye klatretau blir testet og godkjent etter strenge industrielle krav. For det første skal tauet ha styrke til å motstå alle tenkelige rykk. For det andre skal det være elastisk nok til å dempe rykket ned til det kroppen og sikrigspunktene kan tåle, men samtidig skal det ikke være så elastisk at klatreren blir hengende som en jojo ved et fall. For det tredje er det viktig at tauet skal kunne ta seg inn igjen etter et fall, slik at det tåler langvarig bruk. I tillegg skal tauet være lett å knyte og kveile, samt at strømpa skal sitte tett og kunne bære en viss last (Tronstad, 2005).

Klatretau finnes i ulike hovedtyper, og vi skiller mellom de to typene statiske og dynamiske tau. Statiske tau strekker seg minimalt og brukes til redning, heising, tauklemmeklatring og industriell tilkomst. Statiske tau er ikke laget for å kunne dempe fall, og bør dermed ikke brukes til klatring på led. Du kan kjenne igjen et statisk tau ved at det har hvit strømpe med enkle fargestriper (Tronstad, 2005).

Dynamiske tau er de som vanligvis brukes til klatring, i og med at de er elastiske og dermed vil dempe rykket ved et fall. Dynamiske tau finnes i tre undertyper; heltau, halvtau og tvillingtau. Heltau er laget for å kunne brukes alene og man kan kjenne det igjen ved at det er merket med et 1-tall på endene. Tykkelsen på heltauet er fra 9,5 til 11 mm, og er det mest vanlige tauet å bruke til sportsklatring og inneklatring. Halvtau skal alltid brukes to sammen og du kjenner igjen et halvtau ved at det er merket med "1/2" på endene. Tykkelsen på halvtau er mellom 8 og 9 mm, og slike tau er best egnet for fjellklatring. Dette fordi sikring med to tau gjør det lettere å unngå taudrag, og det gir større sikkerhet mot taukutt. I tillegg er det en fordel på nedturen, da det gir muligheten for dobbelt så lange rappeller. Til slutt er det en fordel ved at det gir enklere løsninger ved kameratredning (Tronstad, 2005).

Et klatretau er vanligvis mellom 50 til 70 meter. For fjellklatring er et 50-meters tau helt greit, mens du ofte kan trenge et tau som er 60 eller 70 meter ved klippeklatring. Dette fordi en del ruter er boltet slik at du trenger så lange tau for å fire ned en klatrer fra snufestet. Noen klatretau er impregnerte av fabrikken. Dette gjør at de er vannavstøtende, mindre mottakelige for skitt under våte forhold og de fryser ikke så lett under vinterklatring. De imprgnerte tauene er dyrere enn de som ikke er det, men det kan være verdt pengene i og med at både styrken, elastisiteten og knutestabiliteten til tauet svekkes når det blir vått og eventuelt frosset (Tronstad, 2005).



Foto: T. K.Solberg

Når du er ferdig med dagens klatreøkt og skal ta med deg tauet hjem, er det greit å legge tauet sammen på en fin måte slik at det er klart til neste økt. Man sier at man kveiler tauet. Den klassiske måten å kveile et tau på er å veive det i en sirkel rundt nakken, legge en av tampene i bukt på toppen av kveilen og til slutt surre den andre tampen rundt noen ganger over bukta, stikke gjennom og låse. Men denne taukveilen har en ulempe, og det er at den gir tvinn på tauet. For å unngå dette er det en annen kveilemetode man kan bruke. Man starter med å lage en bukt på midten av tauet og legger denne over nakken. Deretter "bretter" du tauet fram og tilbake over nakken, med løkker som når omtrent til hoftene. Når 3-4 meter gjenstår, løfter du kveilen av nakken, surrer de to tampene et par ganger rundt nær toppen av kveilen og stikker ei løkke gjennom mellom toppen av kveilen og surringen du nettopp laget. Nå skal du ha igjen tamper på et par meter, og disse trær du gjennom løkka for å låse. Deretter slenger du taukveilen på ryggen, legger tampene over hver sin skulder, trær dem under armene og i kryss bak ryggen, og til slutt knyter du dem sammen foran magen. Og på en, to, tre har du tauet hengende som en ryggsekk! (Tronstad, 2005).

Da håper jeg at du har lært litt om tauet som brukes under klatring, dets funksjon, de ulike typene som finnes samt hvordan du skal ta vare på et klatretau slik at det varer lenge. Neste tur for oss B3-studenter er en 5-dagers tur til Solund, ytterst i Sognefjorden. Temaene for denne turen er kajakkpadling og bruk av tradisjonsbåt. Håper på en kjempefin tur, og når jeg kommer hjem så kommer det et blogginnlegg fra denne turen også! :-)

Skitur på Jostedalsbreen! :-D

Lodalskåpa

Siste tur for oss på B2 Friluftsliv var skitur på Jostedalsbreen. Turen varte i 3 dager, fra 22. til 24.mai. Vi startet med en busstur inn til Jostedalen, før vi tok på oss skiene når vi kom til Stordalen. Første dag gikk vi innover Stordalen, opp Lodalsbreen og Småttene før vi tok camp ved Ståleskaret. Dag 2 besto av tur opp til Lodalskåpa og Brenibba, begge topper over 2000 meter, deretter fortsatte vi videre sørvest-over over breen, før vi tok camp ved Høgste Breakulen. Siste dag gikk vi mot Vetledalsbreen, rente ned der og fortsatte ned Røykjedal til vi kom til Snøtun, der bussen skulle komme å hente oss. Kort oppsummert kan vi si at vi hadde tre-dagers skitur med kjempefint vær.

Etter denne turen vil jeg ta for meg bresprekker som tema for blogginnlegget. Vi gikk på snødekt bre, så vi ser ikke sprekkene like godt som vi ville ha gjort hvis det har vært snakk om en isbre. I området hvor vi gikk var det et tykt og godt lag med snø. I områder som derimot har et svakt snølag, og det er fare for å falle ned i bresprekkene, er det viktig å på forhånd kunne nok om breer til å vite i hvilken retning sprekkene går, og legge opp marsjrute og sikringsteknikk etter dette (Haslene, 2008).

Bresprekker blir delt inn i tre hovedgrupper. Randsprekker oppstår langs kantene på breen, der hvor breen har mer friksjon mot fjellet. Dermed oppstår store strekkspenninger som gir sprekker oppover og innover breen. Etter hvert vil sprekkene følge ismassene nedover, raskest inn mot midten av breen, og sprekkene dreies nedover samtidig som de lukkes. Etter hvert vil nye sprekker dannes på tvers av de gamle (Haslene, 2008).

Tverrsprekker dannes når breen får et brattere fall. Isen i fallet får større hastighet og knekker fra isen på oversiden. Tverrsprekkene er ofte større og bredere enn randsprekkene, og det er ofte høydeforskjell mellom iskanten på hver side, noe som kan gjøre dem vanskelige å krysse (Haslene, 2008). I de partiene vi antok at det var tverrsprekker valgte vi å gå bratt, altså rett over de eventuelle tverrsprekkene.

Lengdesprekker oppstår ved utvidelse av dalen der breen ligger eller hvis det ligger en langsgående fjellrygg under breen. Lengdesprekkene dannes i breens bevegelsesretning (Haslene, 2008).

Planlegger man å gjenta fjorårets bretur med en ny tur i år, vil turene bli ulike, to turer i samme område vil sjelden bli helt like. Størrelsen på sprekkene og antallet i et område varierer. I perioder hvor breen er i vekst eller har vokst i noen år, øker bevegelsen og dermed sprekkfaren. Motsatt vil år med negativ massebalanse etter hvert føre til færre sprekker. Det er viktig med kunnskap om breens massebalanse de siste årene, kombinert med viten om snø og værforhold det siste året, for å vurdere framkommelighet og sikkerhet på breen (Haslene, 2008).

Dermed var siste tur for oss B2-studenter over. Dette året har vi vært på mange fine turer, både med kano, til fots og på ski. Nå er det bare å se framover til et nytt og spennende skoleår, og forhåpenligvis er det mange fine turer som venter oss! :-)


Kilder:

Haslene, S. (2008). Brelære. Breboka - håndbok i brevandring. DNT Fjellsport.

Hurrungane!

Foto: O.I. Heidarsdottir

Da var det dags for tur til Hurrungane. Kalenderen viste 2.-4.mai, og værmeldingen viste sol og godvær. Vi hadde camp ved inngangen til Ringsdalen, og dagene ble brukt til tur opp til Store Ringstind og noen andre topper i området, samt redning.
Etter denne turen vil jeg ta for meg GPS som tema for blogginnlegget.

Systemet rundt GPS er basert på 24 satellitter i kretsløp rundt jordkloden. Satellittene sender radiosignaler ned til jorda med informasjon om deres hastighet og posisjon. Disse signalene oppfattes av GPS-mottakerne, og i disse instrumentene beregnes posisjonen til mottakerne på jorda. De nyeste GPSene har en nøyaktighet på ca. 15 meter (Bursell, 2004).

GPSen er for mange et verdifullt sikkerhetssystem. Du kan til en hver tid finne ut hvor du er, så nå er det slutt på å gå seg vill! Selv om været skyer til og det blir tåkete vil GPSen finne posisjonen du har nå, samt lede deg trygt hjem. Er du på tur i øde områder og/eller under ekstreme værforhold kan GPSen være den avgjørende faktoren for at du kommer deg velberget hjem. (Bursell, 2004). Så å bruke penger på å kjøpe seg en GPS er en god investering, hvis du er mye ute på tur.

En ting du kan bruke GPSen til, er som sagt, å finne ut hvor du er. Men den har flere funksjoner, blant annet kan du lagre posisjoner underveis på turen, kun med noen få tastetrykk. Slike lagrede posisjoner kalles på "GPS-språket" waypoints. Eksempelvis hvis du planlegger en dagstur, kan du legge inn et waypoint ved startsted og videre på noen nøkkelpunkter langs veien du går, for deretter å gå samme rute tilbake, bare ved å følge GPSen. Dette er en spesielt hjelpsom funksjon hvis det er dårlig vær. Så det skal i utgangspunktet ikke gå an å gå seg vill når man har en GPS, men hvis all orientering baserer seg på den, kan det likevel gå galt. Veiviseren på GPSen viser nemlig en rett linje som skal følges til målet, og denne linjen kan gå over innsjøer, myrer og stupbratte fjellsider (Bursell, 2004). Så med andre ord er det viktig at du løfter hodet og ser rundt deg av og til, ikke bare ha øynene fokusert på GPSen.

Men uansett hvor god GPS du har, ta alltid med kart og kompass. GPSen kan gå tom for batteri eller den kan ødelegges på turen, støte mot stein, mistes i vannet eller tråkkes på. Og det er ikke nok med å ha med kart og kompass, man må kunne å bruke det også. Å kombinere bruken av de to navigasjonsmetodene er den beste måten å finne fram på. Mange bruker kart og kompass til å finne retningen de skal gå, men har med GPSen som en ekstra sikkerhet. Hvis man er usikker på hvor man er på kartet kan man bare slå på GPSen, og den gir deg svaret. GPS er også mye brukt under krevende situasjoner, for eksempel hvis været er dårlig. Men for å få utbytte av å ha en GPS må man kunne å bruke den skikkelig. God trening får du dersom du venner deg til å først bruke kartet, for deretter å sjekke GPSen om det stemmer overens med det du fant ut på kartet (Bursell, 2004).

Det er ingen tvil om at GPS-teknologien er kommet for å bli. Selv om utviklingen går i retning av mer presise mottakere og mer detaljerte elektroniske kart, vil det likevel ta en god stund før kart og kompass blir museumsgjenstander (Bursell, 2004). Og en ting som ikke kan sies for ofte; kart og kompass skal alltid være med - enten du har GPS eller ikke!

Da var nok en tur med B2 friluftslivklassen over og forbi. Neste, og siste tur for året, blir skitur på Jostedalsbreen i midten/slutten av mai, så det er bare å glede seg til et nytt innlegg. Hva kommer det innlegget til å handle om tro? Det er bare å vente å se! ;-)


Kilder:

Bursell, A. (2004). GPS. Friluftsliv - under åpen himmel året rundt. Landbruksforlaget.

Egenferd! :-D



Foto: T. Ivarhus

Neste tur for B2 Friluftsliv var egenferd. Min ferd gikk til Hardangervidda sammen med Tale og Vilde. Vi startet ved Dyranut fredag 23.mars og kom fram til Røldal tirsdag 27.mars.Vi gikk fra Dyranut mot Stigstuv, og tok første camp litt forbi DNT-hytta ved Stigstuv. Dag 2 gikk vi fra Stigstuv og litt forbi Sandhaug før vi slo opp teltet og la oss til for en god natts søvn. Dagsetappen 3.dag gikk til Litlos. Fra Litlos gikk vi til enden av Vivassvatnet, hvor vi campet. Siste dagsetappen besto av å komme over Vivassvatnet og ned til Røldal. Været besto av sol og skyfri himmel så og si fra morgen til kveld alle dagene, så det skal vi absolutt ikke klage på. Kort oppsummert vil jeg si at dette var en kjempefin tur med trivelige og motiverte turkamerater.

Etter denne turen velger jeg turplanlegging som tema for blogginnlegget. Dette var den første turen på studiet som vi skulle planlegge helt for oss selv. Rammene for turen var at den skulle være på fjellski, minst 5 dager og gruppene skulle være på 2-4 personer. Lengre ferder i vinterskogen eller på vinterfjellet krever ferdplanlegging (Horgen, 2008).Vi startet med å komme med forslag på hvor vi ville på ferd, og vips så var gruppene lagd. Jeg, Tale og Vilde ville alle legge egenferden til Hardangervidda. Dermed var det bare å gå i gang med ferdplanleggingen.

Foto: T. Ivarhus

Når vi planla ferden vår planla vi en A-plan, en B-plan og en Kriseplan. A-planen er selve ferdplanen, men når man skal planlegge en ferd er det viktig å planlegge en B-plan også, i tilfelle A-planen ikke lar seg gjennomføre. Av B-planen skal det fremgå mulige justeringer som følge av endrede forutsetninger underveis. Kriseplanen skal sikre at vi har en beredskap i forhold til uhell og ulykker som kan inntreffe (Horgen, 2008).

Av plan A skal det fremkomme startsted, veivalg, leirplasser og endepunkt for turen. Man kan godt sette opp en plan for hver dag for å få dette oversiktlig. Denne planen skal inneholde startsted, dagens rute, dagens læringstemaer og valg av overnattingsform for natten. Det er viktig å sette opp en realistisk dagsplan, der man tar hensyn til den gruppen man er på tur med og alles forutsetninger. En gruppe er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Dersom man har fordelt oppgaver og ansvar dag for dag, bør dette også komme fram i A-planen. Til slutt bør A-planen inneholde en oversikt over hvilket utstyr og hva slags mat gruppen skal ha med seg. Det viktigste i denne sammenhengen er fellesutstyr, reparasjons- og førstehjelpsutstyr, samt mat og brensel. Har gruppemedlemmene liten erfaring fra turer som varer i flere dager kan det også være lurt å lage en personlig mat- og utstyrsliste (Horgen, 2008).

Plan B skal inneholde alternative veivalg, alternative leirplasser og alternativt endepunkt for ferden. Det bør også fremgå mulige justeringer av læringstemaer og overnattingsformer (Horgen, 2008). For eksempel hvis en del av A-planen er å se på og finne ut mer om stjernebilder en kveld, og det er overskyet, er det kjekt å ha en plan B i bakhode og vite hva man kan gjøre istede. Et annet eksempel kan være at det er planlagt overnatting i snøhule en av nettene, men at snøen som er på stedet ikke egner seg til å lage snøhule. Har man da arbeidet godt med B-planen, og tenkt over denne situasjonen på forhånd, og dermed funnet en fin plass man kan slå opp teltet istede.

Foto: T. Ivarhus

Det er viktig at man har en skikkelig kriseplan, for man vet aldri når uhellet er ute. Av kriseplanen bør det fremgå hva man gjør hvis en av deltakerne skader seg. Man bør vite hvor man kan søke nødly, vite om det er noen betjente turisthytter i nærheten og om det er bebyggelse i nærheten hvor det er tilgang til fast telefon. Kriseplanen bør også inneholde veivalg ut av området for å tilkalle hjelp eller for å avbryte turen tidligere enn planlagt (Horgen, 2008).

Så tenk på dette neste gang du planlegger en ferd, uansett om det er en ferd i ditt nærområde eller du planlegger en ferd et annet sted, en god ferdplan er alltid god å ha!
Neste tur for oss B2-studenter er 3-dagers tur til Hurrungane i starten av mai. Så neste innlegg kommer etter den turen! :-)


Kilder:

Horgen, A (2008). Ferdråd og planlegging. Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget.

Skogtur!

Siste tur før jul for B2 friluftsliv var en skogstur fra mandag 7.november til fredag 11.november. Turen gikk til området rundt Haukåsen, Kaupanger. Hele klassen var samlet fram til onsdags formiddag, da var det klart for å dra ut på egenferd i de gruppene vi hadde blitt delt inn i. Tema for turen var å lage mat på bål, i kokegrop og i sjusteinsovn, og å trives ute uten telt i starten av november. Etter denne turen vil jeg fortelle litt om tilberedning av mat i kokegrop og i sjusteinsovn.

Når man skal på tur er maten viktig, uansett om turen varer i en eller i sju dager. Maten skal være noe du ser fram i mot på turen og gleder deg til. Mat med ferske ingredienser og råvarer smaker bedre enn tradisjonell lettvekts- og tørrmat, det er vel alle enige om. Men skal man på en tur der man skal bevege seg mye og være på tur over lang tid, vil de fleste foretrekke mat som er lett å bære, i og med at man skal bære med seg all mat fra start til slutt (Bursell, 2004). På skogsturen vi var på, skulle vi derimot være på en plass i tre dager, for deretter å "flytte" til en leirplass ikke så langt unna. Så det innebar lite vandring, og vi kunne ta med oss masse god mat. Vi prøvde ut både kokegrop og sjusteinsovn på turen, og resultatet var strålende.

Når man er ute på tur og skal steke brød, boller eller pizza, får du best resultat om du bruker en sjusteinsovn. For å lage en sjusteinsovn, så trenger du, som navnet sier, sju steiner. Man kan eventuelt bruke en ekstra stein til luke framfor bakerommet, slik at varmen holder seg inni ovnen. Det viktigste når du skal lage en sjusteinsovn er at underlagshella i bakerommet, altså der du skal legge brødet/bollene, er flat og ca. 3-4 centimeter tykk, samt at bakerommet må være tett, slik at det holder på varmen. Som du ser på bildet brukte vi litt mer enn sju steiner, det gjør ingenting, det viktigste er at bakerommet blir passe stort og tett. Du skal fyre opp i det nederste rommet, og la det brenne mens du steker (Mytting og Bischoff, 2008). Et triks for å finne ut hvor varmt det er i bakerommet, er å prøve å holde hånden inni det. Klarer du ikke å holde hånden inni der i åtte sekunder, er det over 200 grader.

Når det derimot er poteter, kjøtt eller fisk som står på menyen når du er på tur, kan du bruke en annen type ovn, nemlig kokegrop. Grav et stort hull, legg steiner på bunnen og på sidene, og deretter lag et bål. Når bålet er nedbrent og steinene er godt varme, tar du bort glørne fra gropa. Deretter legger du nedi maten mellom steinene (slik at du får både over- og undervarme), før du til slutt dekker til med torv. Viktig å pakke inn maten med aluminiumsfolie, gjerne to lag. Koketida varierer etter hva det er du skal steke, størrelsen på det og av hvor varmt det er i gropa (Mytting og Bischoff, 2008). En ting som overrasket meg var at det var enkelt å lage både kokegrop og sjusteinsovn, samt at det ikke tok så lang tid før maten ble ferdig som jeg hadde regnet med.

Anbefaler alle å prøve å lage disse "ovnene" når man selv er på tur. Er maten på turen god, kan man nesten alltid garantere for at inntrykket av hele turen er det samme.

Neste tur blir etter jul en gang, har ikke fått vite noe enda, så jeg venter i spenning på hvor og når det blir. Du får vente i spenning på et nytt innlegg og flere tips du kan bruke når du selv skal ut på tur! :-)

Kilder:

Mytting, I og Bischoff, A. (2008). Mat, bål og baking. Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag AS.

Bursell, J. (2004). Proviant- og brennstoffplanlegging. Friluftsliv. Landbruksforlaget

Veg-glede-tur! :-D

Da var det klart for friluftslivstur sammen med B1 og B3 fra 12. til 14.oktober! Turen startet med en liten busstur opp til Teig, på vei oppover mot Hodlekve, derfra tok vi føttene fatt og gikk mot Ospesetestølen og Lereimsstølen. Der fant vi oss en fin plass å slå opp teltene. Dag 2 besto av en tur opp til Dyrhovden (943 moh) og deretter over Slakkafjellet og ned til leirplassen som var planlagt, Slakken. Mål for denne turen var å bli bedre kjent med de andre friluftslivsstudentene, samt at det for B3-studentene var å planlegge og gjennomføre en tur der det var de som var veiledere.

Etter denne turen vil jeg ta for meg matlaging på bål og primus som tema for bloggen. Dette var en ganske kort tur hvor vi kunne ta med oss den maten vi ville, i og med at vi ikke skulle gå så langt. Middagen den første dagen besto av bakt potet og laks varmet på bål, mens vi på dag 2 fyrte på primusen og lagde lapskaus. Hvis man derimot skal på en lengre tur, som går over 2-3 dager eller mer, er problemet som oppstår at fersk mat ikke holder seg fersk til man skal bruke den. Samt at man må tenke på matens vekt, i og med at man må bære med seg det man skal ha til middag den siste dagen gjennom hele turen (Bursell; 2004)

Det finnes mange forskjellige brennere, men hovedforskjellen på de er hvilket brennstoff  de bruker. På denne turen brukte vi gass- og bensinbrennere. Fordelen med gassbrenner er at den er enkel i bruk, trenger ingen forvarming samt at den bråker lite. Men er det veldig kaldt fungerer gass dårlig som brensel. Har man en bensinbrenner er det rensa bensin som brukes som drivstoff. Bensinbrenneren egner seg godt til bruk når det er kaldt, så dette er brenneren du bør satse på når vinteren kommer. En ulempe med denne er at den bråker litt (Bursell; 2004).

Matlaging på bål er alltid en vinner. Det viktigste når du skal tenne bål er at du finner en egnet plass og tørr ved. Start med å tenne på det tynneste og lettest antennelige materialet du har, før du kommer med de tykkere og våtere vedkubbene etter hvert som du har fått fyr og bålet brenner (Bursell; 2004). Det er masse forskjellig mat du kan lage ved et bål, mulighetene er mange. Du kan bruke bålet til å steke, koke og grille maten. Og selvfølgelig kan man også lage desserten her, kan bare nevne banan med sjokolade eller eplebiter med kanel og sukker, det er bare å bruke fantasien. Så med andre ord er det bare å ta med maten du har lyst på når du drar på tur, alt kan lages ved hjelp av bål og primus, og det er jo sjelden mat smaker bedre enn når den er tilberedt og skal nytes ute i naturen!

På denne turen laget vi masse god mat, og koste oss skikkelig. Og været var også på vår side, så skal absolutt ikke klage. Dette var med andre ord en vellykket tur, så må bare takke B3-studentene Magnus og Vegard for et godt opplegg og en fin tur! Neste tur blir i starten av november, nærmere bestemt i uke 45. Hvor denne turen skal gå er ikke helt bestemt enda, men det er friluftsliv i skogen som er tema, Vi skal "lære" at selv om det nærmer seg vinter så kan man fortsatt overnatte ute. Så se fram til et nytt innlegg! :-)


Kilde:
           Bursell J. (2004). Friluftsliv under åpen himmel året rundt. Landbruksforlaget.

Bretur til Jostedalen!

Turen denne gangen gikk til Jostedalen sammen med B2 Friluftsliv, og det var klart for breundervisning fra mandag 19. til fredag 23.september 2011. Vi var innlosjert på Jostedalen Camping, og tok dagsturer til Nigardsbreen og Tuftebreen. Kjempeflotte turer på noen av utløpsbreene til Jostedalsbreen, og føler jeg sitter igjen med masse ny læring og flotte og lærerike minner. Etter denne turen vil jeg ta for meg stegjernsteknikk, og fortelle litt om forskjellige teknikker og når man bruker de ulike teknikkene.

Skal du gå i bratt terreng og på isrygger i sprekkområder på bre, bør du bruke stegjern. Skal du derimot bare bevege deg i enkelt terreng med mye flat is uten de altfor store sprekkene er det ikke nødvendig med stegjern hvis du har stive støvler med profilerte såler. Stegjern er skarpe og bør legges i stegjernsposer for å beskytte resten av innholdet i sekken på vei inn til breen. Når du skal bruke stegjernene kan det også være lurt å bruke gamasjer for å hindre at du tråkker på eller ødelegger buksebena med stegjernene. Med tanke på stegjernsgange kan du tenke at du må gå litt bredere enn hva du gjør til vanlig, dette for å ikke snuble i stegjernene. Du må aldri løpe eller gjøre raske ukontrollerte bevegelser når du er på isen. Med stegjern på beina og gjerne en isøks i den ene hånda kan dette utgjøre en fare for deg selv, men også for de rundt deg (Haslene, 2008; 67).

På is skiller vi mellom å bruke fransk teknikk og fronttaggteknikk. Hvilken av de to teknikkene vi bruker avhenger av bakkens bratthet, isforhold og dine tekniske ferdigheter. Fransk teknikk er den letteste og mest effektive metoden å bevege seg på når isen ikke er alt for bratt, Mens fronttaggteknikk benyttes når isen er brattere og stiller større krav til rytme og balanse (Haslene, 2008; 67).

I følge Haslene (2008) går fransk teknikk ut på å ha så mange som mulig av taggene inn i isen ved hvert steg. Dette betyr at du ikke må kante stegjernene slik det er naturlig å gjøre når du går med støvler i bratt terreng (se bildet til høyre). Du må istede vri eller bøye ankelen slik at alle taggene kommer ned i isen. Etter hvert som isen blir brattere blir det vanskelig å gå rett opp på grunn av begrensninger i ankelleddet. Du må derfor gradvis begynne å gå sidelengst og la først den laveste foten peke ned den veien isen heller, fordi ankelen er mer bøyelig den veien. En annen måte å bevege seg på er å gå baklengst oppover hvis isen er bratt, og på denne måten få mange av stegjernstaggene ned i isen. For å få flest mulig av taggene ned i isen må du både vri hofte og kne utover og la føttene peke i fallretningen (Haslene, 2008; Line, 2010).

Fronttaggteknikk brukes når isen blir for bratt til at du kan bruke fransk teknikk (vanligvis 45 grader eller brattere), når isen er for hard eller det ikke finnes naturlige trinn i isen hvor du kan sette foten (se bildet til venstre). Denne teknikken er vesentlig mer usikker enn om du bruker fransk teknikk og har alle taggene ned i isen. Teknikken er effektiv i situasjoner hvor du må passere et ganske bratt parti som krever få og raske  flytt. I stede for å bruke masse tid på å hugge trinn, kan du ved bruk av fronttaggteknikken spare tid. Men er isen bratt over en lengre strekning kan det være lurt å bruke sikringsmidler, for eksempel en isskrue (Haslene, 2008; Line, 2010).

Da håper jeg at du lærte litt av dette innlegget om stegjernsteknikk som jeg har skrevet. God stegjernsteknikk er ikke noe som kommer av seg selv, det må øves på og vedlikeholdes! Andre tema vi gikk gjennom på breturen, i tillegg til stegjernsteknikk, var blant annet alpine farer, brehistorie og kameratredning.

Neste tur blir i uke 41, friluftslivstur med studentene som går friluftsliv 1. og 3.året, der de eldste har ansvaret for turen. Gleder meg til å bli kjent med studentene på de andre årstrinnene, og håper vi lærer masse av hverandre! Så da er det bare å vente på et nytt innlegg! :-)


Kilder:

Haslene, S. (2008). Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport

Lines friluftslivsblogg (2010). Stegjernsteknikk.
Tilgjengelig på http://friluftsline.blogspot.com/2010/11/stegjernsteknikk.html. Besøkt 4.oktober 2011